Da jeg var 12 år gammel fant vi ut at vi skulle ha en til hund. Vi hadde allerede en passe gal dachshann ved navn Niki som vi overtok da fiolinlæreren min flyttet til Canada. Hvordan valget falt på Groenendael husker jeg ikke, men valget var tatt da vi fant så en annonse i avisen om belgervalper til salgs. Det ble klart at vi skulle ha en tispe (Niki fungerte overhode ikke med andre hanner) og da vi kom for å hente henne kom Vinje med en nydelig liten jente og sa "henne skal dere ha!" Og at vi fikk den hunden som var ment for oss er jeg ganske sikker på; dette ble
hunden med stor H for oss. Da min mor bar henne inn i huset for første gang
hoppet Niki opp og fikk seg en munnfull pels, før han plutselig skjønte at "dette er jo en jente!" Mens han snuste rundt på henne tok den lille frøkenen snuten under brystkassen hans og vippet ham overende! Niki lå på ryggen med noe man ikke kan beskrive som annet enn et totalt forfjamset uttrykk i ansiktet, og etter dette var det ikke store tvilen om hvem som var sjefen av de to!
Dibah var usedvanlig kjærlig med mennesker, da spesielt barn som hun elsket. Hun kunne være skvetten og var for høye lyder, (noe som lærte oss viktigheten av sosialisering), men barn kunne omtrent komme ut av ingensteds og hoie i vei uten at det gjorde noe som helst. Hunder kunne det være litt værre med, hun hadde flere negative opplevelser som valp med løse, aggressive hunder så det gjorde nok inntrykk på en liten valp. Hun foretrakk alltid hunder som var litt mindre enn henne selv, og hun skulle da helst være sjef.
Dibah var hele familiens kosejente, vi omtalte henne gjerne som min mors tredje barn, og hun var en fast følgesvenn for min far, spesielt da han var nødt til å gå mye på tur grunnet en ryggskade. Om nettene fikk hun ofte sove i sengen min, og hun var den hunden jeg vokste opp med, fra 12 til 26 år. Hun var alltid frisk med unntak av en livmorsbetennelse som førte til at hun måtte opereres. Så om vinteren 2006 begynte bakbeina å svikte. Hun ble operert for forkalkninger og
skulle trenes opp igjen bl.a. med svømmetrening, noe hun slett ikke satte pris på. Det neste året gikk bra for det meste, men om høsten 2007 begynte bakbeina igjen å miste spensten. Hun greide ikke lenger å hoppe opp i sofaen, og etter hvert slet hun oppover i trappene. Så den 7. desember skjedde det vi visste kom til å skje, men hadde håpet ville komme senere. Bakbeina sviktet igjen, og i en alder av 14 år kunne vi nesten ikke prøve å holde henne gående. Den dagen tror jeg kan beskrives som en av de verste i mitt liv, ikke bare mistet vi jenten vår, men vi hadde også en meget ubehagelig opplevelse hos veterinæren. Det var ikke sånn jeg hadde ønsket å si farvel, men så var vel det noe jeg uansett ikke ville. 14 år er lenge for en hund, men kjennes samtidig alt for kort.
Dibah var den hunden som gjorde at det ikke kunne bli noe annet en Groenendael igjen, hun var en skjønn jente som ikke lot seg holde utenfor og gjerne "pratet" med når hun følte for det, gliste sitt lille belgerglis til alle og kom og la hodet i fanget ditt når hun mente at det skulle koses.
Vi savner henne enormt.
