Luno

Etter at vi mistet Dibah desember 2007 føltes huset fryktelig tomt. Å plutselig være uten
hund etter rundt 17 år med blir veldig rart, spesielt når den siste hunden betød så veldig
mye. Det eneste som egentlig hjalp var å se på valpebilder. Så så man det at kennel Champs
du Trêfle ventet valper, og 3 dager etter at jeg måtte ta Dibah med til dyrlegen for siste
gang ble det født 8 små tasser hos Lars og Randi. Vi hadde snakket med Randi og funnet ut
at vi skulle komme på besøk da valpene var omtrent 4 uker, og det er vel umulig å ikke bli
sjarmert i senk av sånne små nøster. Tidspunktet passet også veldig bra, vi fikk tid til å
sørge før vi fikk en ny hund i hus, så vi var vel mer enn klar da vi hentet hjem en nydelig
liten hannvalp noen dager før han fylte 9 uker.

Luno er en herlig liten belgergutt med meget bestemte meninger. Han er en veldig selvsikker
liten tass som vet hva han vil, og er slettes ikke lettskremt. Støter han på noe nytt, eller
kommer det en høy lyd, setter han seg boms ned, legger hodet på skakke og vurderer litt. Så
er alt greit og det er full fart igjen =) Han er utrolig glad i mennesker og mener selv at
enhver som går forbi skal koses med. Med andre hunder går ting bra, han er litt avventende
når noen kommer mot oss på lang avstand, men med en gang de er nærmt skal det lekes! Han er en smart liten gutt, og når han i tillegg ikke helt vet hva det er å gi opp, lærer man en del om valpesikring av ting og tang! Huset kan for tiden minne litt om en krigssone med barrikader her og der; trappene er sperret av, ledninger gjemt unna eller ducttapet fast og muren ute er dekket med myggnetting så lille Houdini ikke skal åle seg gjennom hullene. Vakkert er det ikke, men det kan fint leves med inntil lille gutten er blitt litt større. Alt i alt er han akkurat som en valp skal være: passe frekk, vanvitting nysgjerrig og ikke minst utrolig kjærlig =)